That only happens in movies…

ALWAYS FORWARD…NEVER BACKWARDS

It felt like a matter of life and death when I started writing scripts, not my life, but my characters’ lives. It still does. One of the hardest parts about being a writer, apart from the low salary and a ton of rejections, is when the characters I’ve worked with over a long period of time are put in a drawer. To me these characters are real people, with their own feelings, thoughts and a beating heart. They’re not real of course, they’re only something I imagine when I write, but we go through so much, these characters and I. Take Arne for example, who had to learn how to be comfortable without any clothes on in front of his wife. Or Fat Edna who fights like a lion for her children when the society doesn’t help her. Or Maja, who’s locked in her room with her hamster and is in love with a guy on TV. And then there’s little Harriett and Caroline who lacks an arm. And then there’s Knut, who’s the most entertaining bastard I’ve ever met and Olav, the wonder child who has to grow up. Many people are in a drawer at the moment, and I’m starting a new script, a new story, with new human beings who want to cry, laugh and fight with me. I love to meet these characters who want their stories to be told. I’m also a little nervous; what if I don’t manage to tell their stories accurately and let them down? Still, we jump off the cliff together, these people and I, fearless, with wind in our hair. I just hope we don’t jump straight into the drawer this time too. I hope that this time these people will become real, on film.

In Norwegian: 

DET SKJER BARE PÅ FILM

Da jeg begynte å skrive film, føltes det som om det stod liv på spill, ikke mitt, men karakterenes. Det gjør det enda. Noe av det hardeste med å være forfatter, foruten lav lønn og et tonn med avslag, er når karakterene jeg har jobbet med i lang tid blir lagt i en skuff. For meg er disse karakterene ekte mennesker, med følelser, egne tanker og et hjerte som banker. De finnes jo ikke i virkeligheten, de er jo bare noe jeg finner på når jeg skriver, men vi går gjennom så mye, disse karakterene og jeg. Ta for eksempel Arne, som skulle lære seg å være komfortabel uten tøy foran sin kone. Eller Fat Edna, som slåss som en løve for barna sine når samfunnet ikke hjelper. Eller Maja som er innelåst på rommet med hamsteren sin og er forelsket i en fyr på TV. Også er det lille Harriett og Caroline som mangler en arm. Og så er det Knut, den mest underholdende drittsekken jeg har vært borte i, og Olav, vidunderbarnet som blir voksen. Det er mange mennesker som ligger i en skuff akkurat nå, og jeg tar fatt på et nytt manus, en ny historie med nye mennesker som vil gråte, le og kjempe med meg. Det kribler i kroppen av glede over å møte disse karakterene, som har lyst til å få deres historie fortalt. Det kribler også av nerver; kanskje klarer jeg ikke å fortelle historien deres godt nok. Men vi setter utfor stupet, disse menneskene og jeg, fryktløse, med vind i håret, ut på eventyr. Jeg håper bare ikke at vi kjører rett inn i en skuff denne gangen også, men at disse menneskene skal få et liv, på film.

❤︎

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s